Publikasjonar

Rapporten gir ei samla oversikt over marint biologisk mangfald i Sunnmørsfjordane, med fokus på oseanografiske forhold, biologiske prosessar og naturtypar. Fjordøkosystemet er sterkt påverka av fysisk lagdeling av vassmassane, variasjon i oksygeninnhald og endringar i sirkulasjonsmønster. Klimaendringar har ført til høgare sjøtemperaturar og lågare salinitet, og påverkar vassutskifting og tilstand i dei djupe fjordområda. Dette har konsekvensar for oksygenkonsentrasjon og levevilkår for artar tilpassa stabile, kalde miljø.

Planteplankton og dyreplankton utgjer fundamentet for det marine næringsnettet, og sesongbaserte oppblomstringar styrer energiflyten i økosystemet. Endringar i tidspunkt og intensitet av oppblomstringane påverkar fiskelarvar og pelagiske artar som er avhengige av synkronisering mellom mattilgang og livsstadium. Dyreplankton som raudåte er nøkkelartar for fisk som sild og makrell, og variasjonar i mengde eller tidssamanfall kan få store økologiske konsekvensar.

Kysthabitat som tareskog og ålegrasenger fungerer som viktige oppvekstområde, karbonlager og beskyttande strukturar for eit breitt spekter av artar. Botnsamfunn i regionen inkluderer sårbare naturtypar som kaldtvasskorallrev, sjøfjørbotn og svampskog, som gir komplekse strukturar og høg biodiversitet, men er svært sårbare for fysisk påverknad og sedimentering.

Fiskebestandane viser store variasjonar. Kysttorsk og fleire tidleg vanlege artar har gått tilbake, medan nye artar, og av og til framande artar, har etablert seg, noko som endrar økosystemdynamikken. Framande artar som stillehavsøsters og hamnespy representerer ein aukande trussel mot lokale naturtypar. Samtidig har menneskeleg aktivitet som akvakultur, tarehausting og meir effektive fiskerimetodar auka presset på kystsona. Klimaendringar og eutrofiering forsterkar desse utfordringane gjennom auka tilførsler av næringssalt, risiko for oksygenmangel og endringar i artssamansetjing.

Samla sett viser kunnskapen at fjordane og den ytre kysten av Sunnmøre representerer komplekse og sårbare økosystem, der berekraftig forvaltning krev systematisk kartlegging, styrkt overvaking og tiltak for å redusere påverknad frå menneskeleg aktivitet.

Geiranger-Herdalen landskapsvernområde og Stiftinga Geirangerfjorden Verdsarv, har bedd om ei forundersøking på kunnskapsgrunnlag i sjø for Sunnylvsfjorden, Geirangerfjorden og Tafjorden. «Verneområdestyret har ansvar for å forvalte Geiranger-Herdalen landskapsvernområde i tråd med internasjonale plikter, Forskrift om vern av Geiranger - Herdalen landskapsvernområde (FOR 2004-10-08), Naturmangfaldlova (LOV 2009-06-19) og Forvaltningsplanen Vestnorsk fjordlandskap, delområde Geirangerfjorden (2008:04). Forvaltningsplanen omhandlar i liten grad miljø og natur under havoverflata. Forvaltningsplanen rår til at det blir utarbeidd ein interkommunal havbruksplan for indre del av Storfjorden (Reisz, 2008).

Rapporten er ein samanfatting av tilgjengeleg kunnskap om natur, miljø og biologiske ressursar i Storfjorden på Sunnmøre, med fokus på dei områda som ligg innafor Verdsarvområdet og Geiranger-Herdalen landskapsvernområde.

Rapporten skildrar oseanografien og dei ulike naturtypane ein finn i dette fjordområde. Det er lagt særleg vekt på å samanfatte kunnskap om fiskeressursar og fiskeriaktiviteten basert på desse ressursane.

Djupe fjordar kan eigne seg for plassering av sub-sea, trykkbaserte anlegg for lagring av elektrisk energi. Møre og Romsdal har fleire fjordar som synest vere eigna for plassering av slike, som ‘StEnSea’ anlegget, utvikla av det tyske Fraunhofer instituttet. Anlegget har kapasitet på 20 MWh lagring og 4 MW uttak. Rapporten omtalar verkemåte og konstruksjonen av anlegget og skisserer ei plan for bygging og demonstrasjon av ein skala 1:3 versjon i ein fjord på Sunnmøre. Vekta av eit slikt anlegg i betong er 800 tonn. Produksjon vil kunne utførast lokalt, i Ulsteinvik. Transport av anlegget derfrå kan skje på lekter eller med kranfarty. Det må først gjennomførast marine forsundersøkelsar på aktuell lokalitet, og naudsynte løyver må innhentast. Anlegget vil kunne knytast til 22kV/11kV nettet eller 23V/400V nettet på land. Det vil kunne dekke toppar i kraftbehovet, lagre innestengt kraft eller tene spesifikke behov slik som lading av ferjer eller hydrogenproduksjon. Prosjekteigar for ein demonstrasjon bør vere ein større aktør innan industri eller kraftsektoren som kan stå for deler av finansieringa saman med støtte frå det offentlege og frå Tyskland.

‍

Herøy vasslag på Sunnmøre skal bygge nytt reinseanlegg for drikkevatn på Moltu for å ta bort humus i råvatn frå Mørkevatnet. Det skal installerast Dynasand filter med aluminiumsfelling. Avlaup frå reinseanlegget er tenkt gå gjennom ei sjøleidning til Moltuvika som er del av vassførekomsten Herøyfjorden-Røyrasundet. Runde Miljøsenter har på oppdrag for vasslaget gjennomført ein miljøkonsekvensanalyse for det framtidige utsleppet, med vekt på utslepp av organisk materiale og aluminium. Modellresultata indikerer der vil oppstå ei innblandingssone innafor ein radius på 5-7 m frå utsleppet. Fortynninga i denne avstanden vil ligge rundt 55X. For aluminium er det antatt ein grenseverdi for toksisitet på 0.3 mg/l for plankton. Denne verdien vil kunne overskridast i innblandingssona, noko som er akseptert for industriutslepp. Innlagring og spreiing skjer djupare enn der levande plankton normalt finst. Tilført organisk stoff vil forbruke oksygen frå sjøvatnet og sedimentet. Med referanse til erfaringar frå liknande utslepp og måledata frå Moltuvika er det konkludert med at oksygenverdiane ikkje vil bli merkbart redusert, i høve til naturleg variasjon. Miljørisikoen ved tiltaket er vurdert som liten. Miljø-klassifiseringa og risiko for ikkje å nå miljømålet for vassførekomsten vil ikkje bli endra og det er ikkje venta negative utslag for biodiversiteten som følgje av det planlagte tiltaket. Eit oppfølgjande overvakingsprogram er skissert.

‍

Skjernesetfisk AS på Averøy har planer om å etablere eit landbasert oppdrettsanlegg; Hareid Rensefisk, på Raffelneset i Hareid kommune på Sunnmøre. Det skal søkast om løyve til avlaup til 20 m djup i sjøen. Inntak av sjøvatn skal skje frå 60 m djup. I anledning søknaden har Runde miljøsenter på oppdrag frå Skjernesetfisk AS gjennomført strømmålingar i området for planlagt utslepp. Måleperioden var frå 30. april til 8. juni 2021, og vart utført med ein sjølvregistrerande målar av type NORTEK 600 kHz Aquapro. Måleresultata synte at det sjeldan og då berre i korte periodar var helt strømstille på staden. Strømstyrken kan klassifiserast som moderat, med verdiar typisk rundt 5-10 cm/s. Strømretningane mot nordvest og søraust dominerte, med ei viss overvakt av retning mot søraust. Nettostrømmen hadde styrke på 3.5 cm/s nær overflata og frå 0-2 cm/ s nærare botnen. Eit framtidig utslepp i 20 m vil spreie seg i eit djup som faktisk vil avhenge av densiteten på inntaksvatnet og endring av denne gjennom prosessen i anlegget på aktuelt tidspunkt

Den viktige rolla sil (Ammodytes spp.) har i økosystema langs Norskekysten er skildra i Bergstad m.fl. (2013). I den rapporten blir dei store hola i kunnskap om silartane skildra. Sameleis viser Fauchald m. fl (2015) til det er viktig å arbeide med å finne ut kva er tilstanden til sil langs Norskekysten, og korleis kan den relaterast til endringar i sjøfuglsamfunna?

Runde Miljøsenter starta i 2013 arbeid med å få etablert kunnskap om leveområda til sil ved Runde. I 2017 starta arbeidet med å samle inn biologiske data og dette arbeidet er vidareført i 2018 og 2019 i samarbeid med Havforskingsinstituttet og Fiskeridirektoratet. Arbeid som er gjennomført i 2019 er oppsummert i denne rapporten.

‍

Runde Miljøsenter har på oppdrag frå Herøy Vasslag utført ei vurdering av planlagt utslepp frå eit reinseanlegg på Moltu. Undersøkinga inkluderte straummålingar, modellsimuleringar og prøvetaking av botnsediment. Resultata frå straummålingane viser generelt låge straumhastigheiter, noko som også vart reflektert i botnsedimenta, der ein høg andel fint sediment indikerer svak straum over tid. Modellsimuleringar indikerer at eit utslepp på minst 30 meters djup sannsynlegvis ikkje vil nå opp til overflata, og at sjølv ved låge straumforhold vil det skje ei effektiv fortynning av utsleppsvatnet.

Sedimentanalysane viste at mengda organisk materiale i området klassifiserast som «dårleg» til «meget dårleg» etter gjeldande klassifiseringssystem. Dette peikar på at miljøtilstanden i området er utfordrande, og organisk materiale i sediment er ein viktig indikator som inngår i ei heilskapleg vurdering av miljøtilstanden. Samla sett tyder resultata på at miljøpåverknaden frå det planlagde utsleppet kan bli avgrensa ved rett utforming og plassering av utsleppet, men at det likevel bør følgjast opp med vidare overvaking og tiltak for å betre miljøtilstanden.

Runde miljøsenter har, på oppdrag frå Møre og Romsdal Fylke, gjennomført eit forprosjekt for å vurdere potensialet for å utnytte energi frå tidvatn og bølgjer til elektrisitetsproduksjon. Prosjektet, som var basert på eksisterande kunnskap, konkluderer med at fylket har eit betydeleg teoretisk potensial for bølgjeenergi, estimert til minst 90 TWh/år. Det realistisk utnyttbare potensialet, gitt dagens teknologi, er anslått til 1-2 TWh/år. For tidevasstraum er potensialet lågare, spesielt fordi det krevst høgare straumfart enn det som er vanleg i fylket, men Nordmøre peikar seg ut som eit område med eit potensial på minimum 0,2 TWh/år.

‍

Den faktiske utnyttinga av dette potensialet vil avhenge av fleire faktorar som teknologi, lokalitetar, nettkapasitet og infrastruktur, samt marknadsprisane på elektrisitet. Møre og Romsdal har likevel eit sterkt maritimt miljø som kan handtere dei tekniske utfordringane. Rapporten tilrår vidare eit oppfølgingsprosjekt over 3-5 år, med fokus på ein grundig analyse av ressursgrunnlaget og etablering av pilotanlegg for både tidevasstraum og bølgjeenergi som kan levere straum til nettet.

Fugleøya Runde på Sunnmørskysten har lenge vore eit attraktivt reisemål både for ålminnelege turistar og for forskarar som er spesielt interesserte i naturmiljøet på og rundt øya. I lys av dette blei det på 1990-talet byrja diskusjonar om å etablere ein forskingsstasjon på øya som kan ivareta behova for tilreisande forskarar, og der også andre aktivitetar som kan støtte opp under reiseliv og næring vil kunne inkluderast.

Ei lokal initiativgruppe som har arbeidd uformelt med desse planene, søkte i mars 2003 det nordiske NORA (Nordisk Atlantsamarbeide) programmet om stønad til eit forprosjekt med fokus på å få Runde integrert i eit samarbeid med motsvarande stasjonar i vest-norden.

Søknaden blei innvilga av NORA i juni 2003, med ei tentativ tidsramme på 1 år. NORA ba i tilsegnsbrevet om å legge særskild vekt på det vest-nordiske perspektivet. Herøy kommune gjennom næringsfondet var velviljuge til prosjektet og bidrog med tilleggsstønad for å dekke inn deler av ein betydeleg lokal eigeninnsats som prosjektgruppa sjølv for øvrig stod for.

Foreliggande rapport oppsummerer resultata frå dette forprosjektet, som i tråd med søknaden har fokus på forsking og nettverk. Prosjektet har undervegs utvikla seg positivt også i fleire andre retningar som kvar vil innebere separate oppfølgjande vurderingar.

‍

This presentation is about a small-scale, international scientific experiment planned to study direct ocean CO2 storage at mid-depth in the ocean in 2001-2002. The experiment was stopped in the last minute by the Norwegian Minister of Environment claiming that allowing the experiment would have signalled intent to eventually allow large scale implementation.

Can this happen to mCDR experiments 25 years later?

Offshore renewable energy technologies are being tested and deployed around the world to mitigate climate change and to bring clean sustainable energy to remote locations. The trend is being led by the development of offshore wind, with energy from waves, tides, and large run of the river turbines also increasing. However, there are additional marine renewable energy technologies that will help to fill in gaps of availability and location for power production. These emerging technologies are generally less well known, including ocean thermal energy conversion, seawater air conditioning, power from salinity gradients, and floating solar photovoltaics (floatovoltaics). Coupled with each of these power production systems is the need for energy systems at sea to aid in storage and transport of the energy. There is little known about the potential environmental effects of these emerging technologies or undersea energy storage, or how they might best be managed. This paper describes the new technologies and explores the potential effects on the marine environment and wildlife and recommends approaches to their management.

Marine ecosystems serve as the ultimate repositories for contaminants, with water pollution stemming from human activities such as urbanization, industrialization, and agriculture. In Norway’s coastal regions, competition for ocean space and the protection of marine habitats are increasingly contentious, exacerbated by a lack of data on the distribution of vulnerable species and habitats. Cold-Water Corals (CWC), crucial biodiversity hotspots in deeper waters, face threats from physical damage, industrial effluents, and climate change. Despite their ecological importance, records of CWC in Norway remain sparse, primarily relying on costly state-mandated environmental surveys or specific scientific initiatives. The lack of systematic mapping complicates sustainable, knowledge-based ocean space planning and management. This study demonstrates the effectiveness of Rapid Assessment Surveys (RAS) as a cost-efficient method for detecting CWC and vulnerable marine habitats, particularly in steep and deep fjords. A RAS was conducted in Rovdefjorden, a fjord with high-resolution bathymetric maps and abiotic conditions suggesting potential CWC presence but lacking previous records. Using low-cost equipment, including smaller vessels and commercial-grade remotely operated vehicles (ROVs), CWC was confirmed at multiple sites, revealing several previously undocumented coral habitats. A comparative RAS in Storfjorden, which lacks high-resolution maps, was performed, but encountered operational challenges due to local conditions, yet still successfully confirmed CWC presence. These findings highlight the potential of RAS for rapid biodiversity assessments and underscore the need for broader implementation of such methods in marine management and conservation.

Flere typer utstyr kan brukes for å overvåke søppel på havbunnen, inkludert droppkameraer, ROV-er (Remotely Operated Vehicles) og AUV-er (Autonomous Underwater Vehicles). Droppkamera og videorigger er kostnadseffektive og kan dekke store områder, men har begrenset fleksibilitet for nærmere undersøkelser. ROV-er gir større frihet og kan stoppe for nærmere inspeksjon, men er dyrere og vær- og strømavhengige. AUV-er er effektive for å dekke store områder raskt og kan ta høyoppløselige bilder, men er kostbare og teknisk krevende.

Søppel registreres i felt med kvalitetssjekk av usikre bestemmelser senere etter tokt. Objektdeteksjon ved hjelp av kunstig intelligens (KI) vil være effektivt når algoritmer for objektdeteksjon er utviklet. Med de lave tetthetene av søppel som forekommer i norske farvann, anses i dag den mest kostnadseffektive metoden å være direkte registrering i felt, noe som krever at trent personell utfører feltarbeidet. Når relevant KI-teknologi er utviklet, vil søppel kunne registreres automatisk med kvalitetskontroll av trent personell.

Søppel på havbunnen er generelt mest utbredt nær kysten på 200–300 meters dyp med plast, og da særlig fiskerirelatert plast (som tau og garn), som dominerende kategori. I tillegg er det på visse steder oppsamling av søppel på dypt vann så som i marine daler, trau og marine gjel. Mareano-programmet har kartlagt søppel siden 2006, og observasjoner viser at plast utgjør 64 % av alt søppel, og at tettheten er høyest mellom 400–1000 meters dyp. Elver bidrar betydelig til plastforurensning, spesielt plast fra jordbruk som plastfolie rundt høyballer, som i stor grad havner nær elvemunningene. Gjennom det årlige økotoktet registrerer Havforskningsinstituttet også søppel som bifangst i bunntrål i Barentshavet og Nordsjøen. Dette søppelet utgjøres hovedsakelig av fiskerirelatert avfall, som garn og nylontau. Det er knyttet usikkerhet til omfanget av tapte fiskeredskaper, "spøkelsesfiske", i kystnære områder, men data fra Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet tilsier at omfanget er betydelig.

Styrkeanalyser av data fra Mareano-programmet viser at for å oppdage en 30 % endring i søppelmengde med 80 % sikkerhet, kreves det ved overvåking hvert 5. år av mellom 47 og 132 transekt per havområde, avhengig av terskelverdier og søppeltetthet. Det anbefales å overvåke med videotransekt hvert femte år på et tilstrekkelig antall stasjoner (≥3 søppelbiter) i hvert område (totalt 55 transekt per område). For å kunne påvise endringer i søppelmengde, anbefales det å gjenbesøke transekt fra Mareano-programmet som allerede har registrert tre eller flere søppelenheter. I områder hvor tidligere kartlegging av søppel mangler, anbefales det å supplere med stasjoner i områder med høy sannsynlighet for søppelansamling. En ny styrkeanalyse bør gjennomføres etter første datainnsamling for justering av overvåkingsopplegg. For hvert forslag må det beregnes noe høyere kostnader første år, da man må forvente større innsats for å identifisere transekt med ≥3 søppelbiter. I forslaget til overvåkinsprogram er kostnad estimert for en runde med undersøkelser. Vi anbefaler 5 års mellomrom mellom hver runde.

‍

Tafjord Kraftproduksjon AS planlegg eksport av ferskvatn frå Tafjord på Sunnmøre. Eksporten vil skje med tankskip på 50.000-150.000 tonn og lasting tentativt ein gong pr veke. Land i Sør-Europa, Nord-Afrika og Midtausten som hyppig opplever tørke, er aktuelle importørar av vatnet. Uttaket blir 6-9 mill m3 pr år, motsvarande 1-1,5% av den normale årsnedbøren i nedslagsfeltet. Tafjorden med største djup på over 200 m er markert ferskvasspåverka med eit tydeleg brakkvasslag om sommaren. Fjordmiljøet verkar vere bra. Fjorden er del av verdsarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. Føreliggande rapport omtalar miljøtilstanden i Tafjorden og indre Storfjorden, samt skipstrafkk og næring der. Det er lite trafkk i Tafjorden og betydeleg trafkk inn mot Geiranger, der cruiseskip og ferjer dominerer i sommarhalvåret. Eit tillegg på eitt tankskip i veka vil gje lite utslag i trafkken i Storfjorden men vere visuelt merkbar i Norddalsfjorden/Tafjorden. Tankskipstrafkken og uttaket av ferskvatn av nemnde storleiksorden vil neppe få merkbare følgjer for sirkulasjon og økologi i Tafjorden og Storfjorden.

Denne posteren presenterer eit program for studentar frå Tokyo University of Marine Science and Technology (TUMSAT) som besøker Runde Miljøsenter. Programmet er ein del av universitetsutdanninga og gir studentane frå Japan moglegheita til å lære om ulike marine- og naturressursar i Noreg.

Under besøket i 2023 fekk studentane oppleve det dynamiske naturmiljøet på Runde gjennom aktivitetar som fjellturar, coasteering, og båtturar. Dei lærte om det norske økosystemet, fiskeri, og lakseoppdrett, og samanlikna vitskapsutdanning og forskingsmetodar mellom Japan og Noreg. Programmet inkluderte også besøk til lokale maritime bedrifter, der studentane fekk innsikt i moderne teknologi og bedriftsstrategiar innan skipsverft og fiskeindustri.

Dette samarbeidet mellom TUMSAT og Runde Miljøsenter vil halde fram i åra som kjem, med mål om å styrke kunnskapen om marine ressursar og vitskapeleg forsking blant studentane.